Å leve som avholden

Om en velger å være avholden fra alkohol, stilles en raskt overfor utfordringen "Hvordan skal en overleve som avholden?" Siden de fleste fritidsmiljøer av voksne har integrert bruk av alkohol og alkoholritualer som en del av samværsformen, må den som ikke vil drikke finne måter å takle "annerledesheten" på. Når verten hever vinglasset og ønsker velkommen, stilles en overfor et valg. Skal en gripe brusglasset og skåle med, eller skal en sitte stille og vente på neste post i programmet?

Er dette egentlig noe problem, vil kanskje noen spørre? Jeg vil hevde at det er det. Nettopp fordi alkohol er så sterkt ladet, vil det å være med i brukssituasjoner uten å dele oppfatningen av alkoholens rolle, bli vanskelig. Om en er voksen avholdsmann og beveger seg i et tørt nettverk er dette ingen stor utfordring. Men for den yngre voksne, som skal lete godt for å finne alkoholfrie miljøer, er dette en utfordring. Jeg har møtt mange kjekkaser på min veg, som påstår at dette er da ingen sak. De trenger ikke alkohol for å få opp humøret. Det gjør ikke jeg heller, men det kan stå kuler når jeg skal få opp humøret i en forsamling som bruker alkoholritualene som en felles øvelse for å skape stemningen. Stemningen henger nøye sammen med å dele opplevelser og skape bånd. Og jo tydeligere alkoholens funksjon som ramme for sosialiteten blir, jo mer avvikende blir jeg jo. Jeg er rett og slett den som saboterer fellesskapets valg av festsymbol. Min avholdenhet svekker enigheten og drar ned stemningen. En skal være litt blind for ikke å se det.

Det finnes flere mulige løsninger på det ubehaget som noen opplever i møtet med flertallskulturen. Mange som har valgt avhold i ungdomsårene velger å begynne å drikke. Jeg synes det er en dårlig løsning, men forstår de som gjør det valget. Muligheten for å "isolere" seg med et tørt nettverk er en annen mulighet. Dette innsnevrer mulighetene betydelig, og vil av de fleste oppleves som et offer.

En tredje mulighet er å utvikle ferdigheter som gjør deg tryggere og flinkere i å ferdes i alkoholbrukende miljøer og å møte de utfordringene du møter der på en positiv måte. Dette er en vanskelig oppgave som vil kreve innsats og støtte. Jeg mener at DNT skal satse akkurat på dette området. Dreiningen mot kulturelt entrepenørskap som en innretning for folkehøgskolen vår er ett skritt i riktig retning. Utvikling av kurs og møtevirksomhet der en arbeider praktisk med selvutvikling og strategier for kommunikasjon og sosiale aktiviteter er et annet felt som jeg så langt savner. Jeg mener dette er den viktigste innsatsen vi kan gjøre i dag for å fremme en rusfri livsstil. En slik innretning vil for ungdom og yngre voksne innebære at organisasjonen blir mer nyttig. I dag er vårt ansikt utad preget av politiske utspill og myter om avholdsfolk. Av og til er dette bildet så fastlåst at vi fungerer mer som nyttige karikaturer i fiendens polemikk, enn som faktiske påvirkere. Om vi skal endre dette til noe positivt, må vi starte med å utvikle organisasjonen til et tidsriktig og nyttig redskap. I dag handler dette om å gi støtte til mer enn den rasjonelle begrunnelsen for avhold. Vi må hjelpe hverandre til et godt edru liv.